Nå kan ukrainere som ønsker å lære norsk få gratis språkopplæring med appen Capeesh Language...
Da jeg var 18 år fikk jeg en språkopplevelse om hvordan det er å være minoritetsspråklig i et fremmed land. Jeg reiste på en fire ukers ferietur til et land som få nordmenn har besøkt. Kulturen hadde jeg lite kunnskap om og jeg snakket ikke språket. Jeg hadde rett og slett ingen forutsetninger for å kunne navigere i dette nye landet uten hjelp.
Landet jeg besøkte var Iran.
Det var en ting jeg ikke hadde forberedt meg på
Likevel føltes det trygt å reise. Jeg ferierte med min beste venninne og hennes familie. De er alle norske og kunne lære meg noen nyttige fraser og hvordan jeg skulle uttale disse på persisk. Enkle setninger som jeg fikk mye bruk for. Men det var en ting jeg ikke hadde forberedt meg på:
Svært få av de vi besøkte kunne engelsk.
Med ett forsto jeg at jeg ikke hadde språk for å kommunisere med alle de nye menneskene jeg skulle møte under mitt lange opphold. Jeg hadde allerede reist rundt i mange land og var så godt vant med å kunne navigere og kommunisere på engelsk.
Venninnen min og hennes familie snakket både persisk og norsk. De hadde dermed tilgang til informasjon, gode samtaler og kunne enkelt navigere i dette landet som var så nytt for meg.
Selv om jeg ble tatt utrolig godt imot som familie, så opplevde jeg til tider å føle meg utenfor. Jeg sto uforstående på sidelinjen og aksepterte beslutninger og diskusjoner som ble ført i rommet. Men jeg hadde full tillit til reisefølget mitt. De kunne tross alt gi meg en forklaring om “hva som ble diskutert” på norsk, og dermed hadde jeg ikke mistet evnen til å kommunisere. Denne opplevelsen har fått meg til å innse noe veldig viktig:
Fjerner du språkene mine, så fjerner du også fullstendig min evne og tilgang til å kommunisere, navigere og lære.
Nå er det jeg som er reiseguide
I dag bor jeg i en bydel i Trondheim med svært høy bosetting av minoritetsspråklige familier. Her er situasjonen en helt annen. Nå er det jeg som er “reiseguide”.
De fleste av mine naboer har flyktet fra krig i hjemlandet og har ankommet Norge. Et ukjent land for de fleste, hvor både kultur, språk, normer og samfunnsstrukturer er fremmed. Uten evne til å kommunisere og navigere, uten noen som kan forklare på deres morsmål. Og på toppen av det hele med traumatiske opplevelser i bagasjen.
Ifølge en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Scandinavian Journal of Public Health, så får innvandrere dårligere helse av å bo lenge i Norge dersom de ikke lærer norsk.
Bilde: Verdenskjent sitat fra Ludwig Wittgenstein. Les mer om emnet her.
Kanskje ikke så overraskende? Gode norskkunnskaper er blant annet en forutsetning for å få med seg informasjon og råd fra helsemyndighetene, for å kunne oppsøke lege og sykehus.
Her om dagen var jeg på besøk hos min ene nabo fra Syria. Hun var redd for at babyen hennes var blitt dårlig og ønsket å se om han hadde feber. Opp av lommen trakk hun en gjenstand som hun var i ferd med å putte inn i munnen på barnet før jeg forklarte henne at dette er en tissepinne for å avdekke graviditet. Vi fikk oss begge en god latter. Situasjonen er bare et av mange eksempler på hvor vanskelig de minste oppgavene blir med språkbarrierer.
Jeg tenker ofte over hvor mye vanskeligere det er for mine naboer som har flyktet fra krig og skal finne seg til rette i Norge uten noen i familien som snakker norsk. Reisefølget mitt hadde tross alt flerspråklige assistenter som kunne forklare på mitt eget språk.
Naboene mine har derimot ikke et slikt reisefølge.
Bedre språkopplevelse gir bedre læringsutbytte
I Norge satser vi mye på norskopplæring av voksne innvandrere, men det er mange grunner til at det er svært krevende å gjennomføre i praksis. Det jeg oftest hører fra naboene mine er:
Jeg får tilbud om norsk skole, men de snakker ikke kurdisk. Da forstår jeg ikke.
Jeg har ikke tid til å reise til norskkurs, for jeg må ta meg av barna.
Du er den eneste naboen vår som snakker norsk med oss. Du må lære oss!
I utgave 3/2022 av “Bedre skole” dokumenterer NAFO at norskopplæring med flerspråklig støtte gir bedre læringsutbytte til flyktninger med lite skolebakgrunn.
Men det sier seg selv at å hyre inn flerspråklige assistenter til alle med ulik morsmålbakgrunn vil være ressurskrevende. Og det vil i større grad favorisere by ovenfor distrikt.
Hva om vi i stedet kan plassere den flerspråklige assistenten rett i lommen til eleven? Slik at den er tilgjengelig til enhver tid? Og alle kan få hver sin?
BILDE: Illustrasjon av språk som grunnstein for å tilegne seg ny kunnskap og nye ferdigheter i en ny kultur eller et nytt land.
I Capeesh er jeg heldig og får være med på å utvikle smart læring ved bruk av teknologi. Å innovere handler om å bryte med det etablerte og tenke nytt. Og dette gir så mange muligheter!
Ingenting gleder mer enn å få beskjed om at språktrening ved bruk av teknologi fungerer. Når våre studenter har fått seg jobb etter å ha trent med Capeesh. Idet elever og lærere rapporterer om forbedret norsk uttale. Når minoritetsspråklige for første gang jubler over å få tilgang til relevant språkopplæring hjemmefra.
Trykk her for å finne ut hvilke unike ting Capeesh gjør for sin språkopplæring.
For skal vi forstå og løse denne problemstillingen må vi først forsøke å se situasjonen fra perspektivet til de som ønsker å lære. Vi må forstå hva konsekvensene er når språket mangler.
Hvordan ville du opplevd å flykte fra Norge til Iran uten en flerspråklig assistent og uten å kunne snakke persisk?
